Arne Eggum
Det som
først slo meg ved Sujata Bajajs monotypier et decennium tilbake,
var følelsen å
stå overfor intense yttrykk for dvelende meditasjon kamuflert i
et
internasjonalt abstrakt medium, hvis stofflighet og karakter av collage
gav meg
assosiasjoner til Kurt Schwitters’ og
Rolf Neschs materialbilder. Det som
videre opptok meg var å stå overfor et insistent vakkert, men sårt billeduttrykk. Vennlige og milde - men samtidig
utilnærmelige - speilinger fra en
konsentrert, naken sjel.
Da jeg
nylig så hennes bilder malt i de mellomliggende år, ble jeg
slått av hvor
konsistent hennes kunst hadde utfoldet seg: hvert bilde et nytt genuint
uttrykk
fra samme sinn. Stillferdige, men like
fullt glødende intense. Også
i den
formale konstruksjonen ser jeg en analog konsentrasjon.
Noen få lett gjenkjennelige elementer
i endeløs variasjon; faktiske
bruddstykker fra urgamle filosofiske eller religiøse skifter
på sanskrit; eget
håndlaget papir med følsomt revne eller brente kanter alt
hentet eller skapt i
Jaipur. Malt i Stavanger med akryl og endelig montert og trykket med en
særpreget teknikk i hennes atelier i Paris. Ørkenlyset fra
Rajasthan, det
sterkt rustikke landskapet fra Vestlandet og den musikalse og poetiske
estetikk
som særpreger kunstlivet i Paris. Alt
sammenfattes i linjenes og flatenes og fargenes
melodiøse spill i det enkelte verk.
Denne fremstillingsprosessen, som er blitt et ritual,
binder det enkelte
kunstverk helt konkret til kunstnerens fødested i India, til
hennes lærested i
Paris - det etablerte møtestedet
mellom
østens og vestens kunst - og til hennes bosted i Norge. Hvert
verk fanger
således helt konkret et vedvarende tidsperspektiv, en ferd
gjennom
kontinentene.
Sujata
Bajaj forteller at de urgamle skrifsidene på sanskrit, som er
bevart som
konkrete levninger i det enkelte verk, ikke er tilfeldige i relasjon
til
uttrykket i det enkelte, avsluttede bilde.
I antikvariater i India finner hun rester av filosofiske
verk, men før
de benyttes, rekapitulerer hun bevisst
tankeinnholdet i det enkelte, og lar stemningen fra denne prosessen
prege
billeduttrykket. Slik aner vi et annet
tidsperspektiv, et som går tusener av år tilbake, til
vår sivilisasjons røtter,
tanker om det kvinnelige og det mannlige prinsipp, om de skapende og
destruerende krefter som styrer altet, og om mennesket som del av
kosmos og
kaos. Denne tankeprosessen speiles
også
konkret i billedoppbyggingen og i linjenes spill - i hvordan former og
farger
kontrasteres og balanseres. De
særpregede, visuelle hull i billedflaten lar oss ane
forestillingen om en
bakenforliggende, livgivende og lysfylt
verden.
Hvor
finner vi enklest i vår virkelighet analoge fysiske verdener til
de verdener
som Sujata Bajaj fremstiller? Jeg
tror,
helt konkret, på netthinnen bak lukkede øyne, hvor rester
av lys lever sitt
eget liv i en form for fysiologiske erindring .
Vi kan i noen grad innvirke på slike abstrakte
visuelle erindringsbilder
med vår vilje og våre øyemuskler,
men
kunstneren kan hente frem slike bilder, manipulere dem og tilordne dem
videre i
sin egen stil til et kunstspråk som har sine egne regler, sin
egen ortografi og
syntaks.
English (origjnal
Norwegian text)
What first struck me about Sujata
Bajaj’s monotypes a decade ago was the feeling of facing an intense
expression of lingering meditation camouflaged in an internationally
abstract medium, where the texture and character gave me associations
with Kurt Scwitter’s and Rolf Nesch’s collages. What fascinated me
further was being in the presence of an intensely beautiful, yet
tender expression. Images that were warm and gentle, but at the same
time unapproachable, of an intensely concentrated, naked soul.
When I recently saw the pictures she had painted in the
years in between, I was struck by the consistent way her art had
developed. Each picture a new, genuine expression of the same mind -
gentle, yet ardently intense. I also saw an analogous concentration in
the construction of form, a few easily recognisable elements in endless
variation; actual fragments of ancient philosophical and religious
Sanskrit scripts, her own hand-made paper with finely cut or burnt
edges - all acquired or created in Jaipur, painted in Stavanger in
acrylic, and finally printed and mounted with her own characteristic
technique in her Paris studio. The desert light from Rajastan, the
powerfully rustic landscape of western Norway, and the musical and
poetic aesthetics characteristic of the art life of Paris, all merged
in the melodious interplay between the lines, surfaces and colours of
each work. This process of creation, which has become a ritual, links
each work of art specifically to the artist’s birthplace in India, to
her place of study in Paris - the crossroads of art from East and West
- and to her place of residence in Norway. Each work thus specifically
encapsulates a lasting perspective of time, a journey through
continents.
<>Sujata Bajaj claims that the ancient Sanskrit scripts,
which are preserved as specific remnants in each work, are not
coincidental in relation to the expression in each, completed picture.
She discovers traces of philosophical works in Indian antiquarians, but
before using them she consciously recapitulates the chain of thought in
each text, and lets the mood from that process influence her artistic
expression. We are thus made aware of a different time perspective, one
going thousands of years back to the roots of our civilisation;
thoughts on the principle of Man and Woman, on the creative and
destructive forces governing all, and on Man as part of both cosmos and
chaos. This thought process is also specifically reflected in the
images and the interplay of lines - in the way forms and colours are
contrasted and balanced. The characteristic, visual holes in the
surfaces allow us to perceive a background world, life-giving and full
of light.
Where
do we easiest find physical worlds in our reality that are similar to
those portrayed by Sujata Bajaj? I believe we find them specifically in
the retina behind closed eyes, where the traces of light live their own
life in the form of physiological recollection. To a certain extent we
are able to form such abstract recollective visual images with our will
and eye muscles, but the artist can bring forth such images,
manipulating and arranging them further in her own style in an artistic
language that has its own rules, orthography and syntax.
Arne Eggum
Director
of Munch Museum, Oslo
Back
to Reviews